Sesongstarten ble unnagjort på tirsdag, og det ble noe slitsom debut i år også. Som i fjor startet vi med to kamper på en kveld, og uten dame på laget (altså en spiller mindre på banen). Det betyr mye løping (delvis på måfå), og det betyr at vi har en ypperlig unnskyldning for at det ble to tap.

Til tross for en meget god sesongoppkjøring (én trening med nesten halve laget til stede), så bar vel både utholdenhet og ballfølelse preg av at toppformen ikke er inne (og heller ikke innenfor umiddelbar rekkevidde). Det føles ikke fenomenalt når man totalt upresset snubler i ballen og ligger langflat på gulvet (egen erfaring), men det er en fase noen av oss må gjennom. Og at vår eneste tilskuer, Trond, nesten ble skutt ned på sin tilsynelatende trygge plass ytterst på tribunen, betyr at vi har litt å gå på. Hvem som tok frisparket trenger ikke nevnes, men det er av sine egne man skal ha det. Og da står vi igjen med to alternativer, og må likevel si at det var Kristoffer (og ikke Daniel).

Kort om kampene: I første kamp mot Rostad holdt vi bra unna ganske lenge, men fikk etter hvert et par-tre mål i mot (det var tre, men et par-tre høres bedre ut). Scora gjorde vi også, da jeg (iskaldt og noe heldig) satte ballen under keeper etter pasning fra debutant Benjamin (Tech Norway). I andre kamp møtte vi Fuglesang, som etter hvert fikk seg et par-tre-fire mål. Men også her fikk vi inn et mål selv: en tåsuser signert Jo Kristian (innleid småkonge fra Stiklastadir).

I tillegg til de allerede nevnte, var også Thomas, Erlend, Ole og Magnus med på å spille opp til ukas tirsdagsdans. Vi er endelig i gang igjen, og satser på mer elegante trinn allerede neste uke. MEN: I fjor startet vi med 0-13 og 2-11. I år startet vi altså med 1-3 og 1-4. Det er 17 baklengsmål mindre det faktisk. En bragd. Og en bragd i første serierunde, det er så godkjent det. Takk for applaus.